Advertisement
Hipp, hipp hurra!🎉 Helge Høibraaten – Vitenskapsteoretisk Forums «far» – runder 80 år i 2026, og det feirer vi med å høre hva han har å si om følgende tema:Jürgen Habermas’ opprinnelige innsikt.
Jürgen Habermas var en profesjonelt innstilt forskerfilosof som kombinerte argumenter og perspektiver fra mange disipliner og tradisjoner: Slik sett blir det litt tilfeldig å snakke om en opprinnelig innsikt. Men det er akkurat derfor jeg har valgt tittelen. To vanlige fordommer mot Habermas er at han er en litt verdensfjern professor, som drømmer om en universell konsensus og ikke får med seg hvor det brenner. La oss kalle denne fordommen idealismetesen. Denne innvendingen har alle norsker fått inn med morsmelka, selv om det også lenge har vært klart at Habermas i hele sitt liv stod i kontroverser, til dels harde og politiske.
Den andre innvendingen, som ikke alltid formuleres så eksplisitt, er at Habermas driver med for mye, og at han forsøker å forene så forskjellige ting at det går ut over dybden. Vi kunne kalle dette for synkretisme-tesen, og den ble rettet allerede mot Schelling, som Habermas skrev sin doktoravhandling om. Pussig nok mindre mot Hegel som også holdt det gående på front etter front – også på den verdenshistoriske, politisk-sosiale fronten som Schelling som mer neglisjerte. Det var her den mer tilknappede Hegel dro fra den litt politikkfjerne verdensalder-drømmer Schelling. Habermas er elev av dem begge.
Synkretisme-tesen er spesielt falsk i et Vitenskapsteoretisk Forum der det dreier seg om å stille seg laglig til for et hogg à la Popper: Habermas var forsker og satt ikke ganske enkelt og ruget på et digert apriorisk egg, men søkte mulige koblinger til aktuell forskning, akkurat som Hegel som leste Adam Smith og andre skotter og ga Karl Marx sin tematikk. Likevel skal jeg her forsøke å konsentrere meg om kjernen i Habermas’ tenkning, med utgangspunkt i tanken om to krefter – den ekspansive og den kontraktive – hos Schelling. Vrir man riktig på dette temaet à la Habermas, kommer Freud & Co ut, jeg mener: det terapeutisk-frigjørende. Snarere enn Marx.
Habermas skrev for noen år siden at hans tenkning ikke så mye skyldes «dype» – mystiske, metafysiske – motiver som en interesse for hvor «fragile» vi og våre samfunnsmessig-sivilisatoriske ordninger er. Hans avvisning av det dype har en litt unødvendig polemisk brodd. Men hans interesse for det skjøre og fragile er grunnleggende (jeg mener dyp) og jeg skal kort også se på hvorledes Habermas drar på det som kalles filosofisk antropologi (Scheler, Plessner, Gehlen, Portmann, opprinnelig Herder), en slags filosofisk forskning i kommunikasjon med biologisk og annen vitenskap. Mennesket er født for sent, uten instinkter, det må derfor skånes og støttes og dannes i en lengre prosess der det til slutt også oppstår en plastisk tilpasningsdyktig og kritisk fornuft, i en fullstendig ny, grammatisk-språklig samarbeidsform dyr ikke har.
Helge Høibraaten er professor emeritus ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Institutt for Filosofi og Religionsvitenskap. Han har arbeidet med samfunnsteori og politisk teori, særlig i den tyske tradisjonen, og har ikke minst befattet seg mye med Jürgen Habermas’ virke. Han var fra 2004-2009 norsk Henrik Steffens-gjesteprofessor ved Nord-Europa-instituttet, Humboldt-universitetet i Berlin.
Foredraget kommenteres av Kjartan Koch Mikalsen, Førsteamanuensis ved Institutt for Filosofi og Religionsvitenskap ved NTNU
Advertisement
Event venue
Habitat, Olav Tryggvasons gate 30, 7011 Trondheim, Norge, Trondheim, Norway
Tickets
Concerts, fests, parties, meetups — all the happenings, one place.