Advertisement
En god kandidat for Oslos navle er Youngstorget. Midt i mellom partiers hovedseter, regjeringens monstrøse hovedkvarter og diverse vannhull. Plassen kamuflerer også en liten folkevandring.
En merker stadig hver helg, fra hytt og pine, en horde av klynger som samles oppe over torgets høyre hjørne. Kommer en nærmere kan en ane vibrasjonene av en velkjent takt, en rytme som maner folk i kø mot et hull i veggen: inn sidedøren, gjennom en korridor, inn en gang, forbi garderoben, ned en trapp og først der bretter det seg ut: The Villa Dancing Oslo.
Femten år har disse lite iøynefallende sidedørene vært et sidestilt, lite stykke paradis for de som faller mellom den norske, homogene kultur og byens kommersialiserte, heteronormative utesteder.
Det startet med Den Sorte Enka. En homofil uteklubb som vernet om et miljø som det da, som nå, var alt annet enn lett å identifisere seg med. Gjennom tiden har disse verdiene bestått og fått sin uttrykkelse gjennom å være en klubb. Drevet av og for de besatte av elektronisk musikk som en kunstform og dansing som et kollektivt kunstverk. Med lysdesign og høyttalersystem i verdensklasse, og en hjemmekjær, lavt-taket stemning har klubben vist seg gjennom rå netter.
Men det er ikke dette som gjør denne kjelleren til kicktrommens Zion. Det er auraen en møter. Livstegnet på et vesen. Som overlever. Til tross for stikkene fra makthavernes tyrefektere.
Fortvil ikke. Villa består.
Langt der nede. Derunder skuldre vugger i synkronitet. Med svette rennende ned skutte årer som slynger seg rundt de hevede armene.
I strobelysets flakkende bluss. Dypt inne i drivkraften, i selve primusen: de overbærende, repetitive lydene som looper oss i en transe av utavdegsjæl-ekstase. Her, i denne kollektive frigjøringen fra vårt indre sinn til kommunal frihet, i den post-industrielle bunker, lever dyret.
Tørr du å se oksen i hvitøyet på sin femten års dag?
DJ Stingray 313
Vive la underground résistance!
Bærer videre fakkelen til Detroits technoraddiser, det være seg Belleville Three, UR eller Drexciya. Som sine forgjengere, dyrker han ikke bare mystikken – Sherard Ingam, som han heter, har alltid på seg finlandshette – men også en slags dystopisk elektropunk: lyden av skyskrapere og fabrikker som kollapser under vekten av menneskers grådighet, metall som knaser mot metall. Det er brutal musikk for en brutal verden, en smak og spillestil han avlet frem ved å snurre skiver på MC-klubb på åttitallet, side om side med selveste Moodymann. For et par år siden flyttet han fra hjembyen Detroit til technomekkaet Berlin, og har blitt om mulig enda mer anerkjent og beryktet. «Ingen spiller electro som DJ Stingray,» har Helena Hauff sagt. Det sier jo sitt, for ingen spiller electro sånn som Helena Hauff.
Helena Hauff
Et infall Drexciya var alt som trengtes for å sende en ung Helena fra den «lille» byen Braunschweig til kultur-kolossen Hamburg. Hun ramlet på plass på klubben Golden Pudel: startet som bartender og endte opp som resident-DJ. Noe hun fortsatt er.
Deretter stupte hun inn i sitt nye virke med en umettelig smak for alt i den industrielle tradisjon, med en post-punk visjon og et særegent talent for elektro.
Ingen spiller elektro som DJ Stingray har Hauff sagt. Vel ingen definerer hva elektro kan være som Helena Hauff, sier vi.
Vel møtt.
Advertisement
Event Venue & Nearby Stays
THE VILLA, Møllergt. 23, Oslo, Norway